Denne angsten bidrar til å presse fram unødvendig privatisering og konkurranseutsetting, på tross av at det finnes et stort politisk handlingsrom for å drive offentlige tjenester med egne ansatte – såkalt egenregi.
Å drive tjenester i egen regi er normaltilstanden for det offentlige. Det er derfor vi har politikk og offentlige sektor. Rettigheter og universell tilgang til grunnleggende tjenester i samfunnet, uavhengig av inntekt, klasse eller bosted, har aldri kunnet bli sikret av markedet. Markedet leverer på grunnlag av kjøpekraft. Kollektiv transport, kringkasting, telenett, elektrisitet, helse, utdanning, vannforsyning m.m., kan ikke fordeles etter kjøpekraft, skriver hun i en artikkel på hjemmesida til For velferdsstaten.
Er rettighetene universelle, er det også avgjørende at fordelingen gjøres uten at private aktører får profittere på de kjøpesterke og geografisk sentrale deler av markedet, mens det offentlige må betale for de med lave inntekter eller fra grisgrendte områder. Det handlingsrommet internasjonale avtaler gir, må derfor brukes maksimalt, samt utvides gjennom aktive politiske valg.
Til tross for at Soria Moria erklæringene (både fra 2005 og -09) har slått fast at den rødgrønne regjeringa skal gå ”imot konkurranseutsetting og privatisering innenfor viktige velferdsområder som helse, utdanning og omsorg”, og at ”fornyelse og utvikling er nødvendig for å unngå privatisering og kommersialisering av velferdstjenestene”, finnes det ingen offentlig veileder eller informasjonstjeneste som gir råd om hvordan politikere og forvaltning kan unngå anbudshysteriet, og dermed skjerme offentlig sektor fra privatisering og konkurranseutsetting. Det finnes heller ingen offentlig informasjon om hvilke fordeler bruk av offentlig egenregi kan ha.
Les mer om dette og hele analysen til Bank på velferdsstaten.no.
