Vi er av den klare oppfatning at regjeringen nå må levere på regjeringserklæringens punkt om likere nettleie for alle forbrukere. Vi trenger en reell utjevning av nettleien, som tar hensyn til at det er store forskjeller i topografi, geografi og antall kunder å fordele regningen på. I dagens urettferdige prissystem er nettleien dyrere i Sogn og Fjordane, der det flyter over av kraft, enn i Oslo, der det ikke er nevneverdig produksjon. Slik kan det ikke fortsette.
I dagens urettferdige prissystem er nettleien dyrere i Sogn og Fjordane, der det flyter over av kraft, enn i Oslo, der det ikke er nevneverdig produksjon.
I regjeringserklæringen heter det at regjeringen skal «utrede og fremme tiltak for å utjevne nettleien for alle forbrukere gjennom et mest mulig effektivt organisert strømnett». Nå foreligger rapporten fra Reguleringsmyndigheten for energi i NVE (RME), og denne skal oversendes Olje- og energidepartementet innen 20. januar. Rapporten foreslår først og fremst at det gis et tilskudd til områder med høy nettleie. Det er ingen klar oppfatning om omfanget av tilskuddet eller hvordan dette skal finansieres. Dette er et politisk anliggende, slik vi oppfatter rapporten. Da får politikerne levere. Regjeringen har varslet i statsbudsjettet at saken skal behandles i løpet av våren. Dette endrer seg neppe med Frps avgang fra regjeringen, i og med at sistnevnte opplyser at de skal fortsette å styre etter Granavolden-erklæringen.
Regjeringen har varslet i statsbudsjettet at saken skal behandles i løpet av våren.
Med Frps avgang bør dette punktet kunne bli enklere, da den største opponenten mot likere nettleie var nettopp Frp, mens KrF var og er i den andre enden. Litt om hvorfor det må leveres på dette punktet nå:
- Nettkunder av selskaper med relativt få kunder og krevende topografiske og klimatiske forhold har som hovedregel høyere, tidvis langt høyere, nettleie enn gjennomsnittsleien i Norge. Deres kunder må tilgodeses med lavere nettleie.
- Det er kun deler av kostnadene nettkundene møter, som nettselskapene kan påvirke gjennom økt effektivitet. Dette betyr at selv supereffektive selskaper som for eksempel Nord-Salten Kraft kan ha blant landets høyeste nettleie. Dette er urimelig og urettferdig.
- Enkelte selskaper tar nasjonalt ansvar for elektrifiseringen av Norge, blant annet gjennom tilrettelegging for ny produksjon og tilknytning av batteriteknologi for ferjetrafikk. Disse kostnadene ligger i stor grad igjen lokalt og betales av de lokale nettselskapenes kunder. Igjen: Dette er urimelig og urettferdig.
- Vannkraftproduksjonen skjer i Distrikts-Norge. I mange kommuner hvor nettleien er høyest, ligger store produksjonsanlegg. Herfra overføres store kraftmengder til sentrale strøk, hvor nettleien er blant landets laveste. Disse kjensgjerninger viser en stor avstand mellom de reelle verdistrømmer i Norge og hvordan regelverket for beregning av nettleien påfører distriktene høye kostnader. Det oppleves sterkt urettferdig at områder med «kortreist kraft» skal måtte betale vesentlig mer i transportkostnader enn sentrale strøk.
Begrunnelsen for hvorfor regjeringen nå må levere på dette punktet synes soleklar. Det er likevel to anførsler vi gjerne hører fra dem som ikke ønsker likere nettleie. Det ene er at selskapene bør konsolideres og på den måten utligne forskjellene i nettleien, og det andre er at en slik ordning kan påvirke effektiviteten til selskapene negativt. Ingen av disse tilnærmingene holder. Når det gjelder fusjoner, er dette et større spørsmål for ethvert selskap, der en rekke forhold må ses på og veies før.
Med fusjoner vil man først og fremst flytte grensen for hvor det er lavere og høyere nettleie, ikke fjerne forskjellen.
Men hva likere nettleie angår, er det likevel slik at med fusjoner vil man først og fremst flytte grensen for hvor det er lavere og høyere nettleie, ikke fjerne forskjellen. Ønsker man det, må man til slutt stå igjen med ett selskap. Det tror vi ingen ønsker seg. Stor ulikhet i nettleien kan for øvrig like gjerne stoppe fusjonen som å fremme den. Det har vi sett ved flere tilfeller blant annet i Trøndelag og i Lofoten. Når det gjelder påstanden om at en utjevning eller tilskuddsordning kan svekke insentivene til kostnadseffektivitet, bør en merke seg følgende: Det er lite sammenheng mellom kostnadene til selskapene og størrelsen på tariffen. Det er antall kunder å fordele regningen på, samt forskjeller i topografiske forhold, som er hovedårsaken til ulik nettleie. Dessuten er det NVEs DEA-modell som regulerer selskapenes inntekter og kostnadseffektivitet. Dersom selskapene ikke driver kostnadseffektivt, vil de få mindre i avkastning til eierne, om noen, og de vil over tid bli borte. Dette helt uavhengig av en form for tilskuddsordning.
Vi vil også bemerke at om NVEs påstand var korrekt, ville selskapene som i dag har en gjennomsnittstariff eller en tariff lavere enn dette, ikke hatt tilstrekkelig insentiver til å drive effektivt og av den grunn brukt mer penger enn de ellers ville gjort. Slik er det åpenbart ikke. Vi mener det er riktig med en utjevning i størrelsesorden 500 millioner kroner for å sikre en reell utjevning av nettleien. 500 millioner kroner utgjør kun 2,6 prosent av den samlede rammen på rundt 19 milliarder eksklusive Statnetts kostnader og utgjør en stor forskjell for nettkundene prismessig i Distrikts- Norge. Pengene kan eksempelvis hentes inn gjennom at deler av elavgiften henføres til dette formålet. Det må uansett legges til grunn en bærekraftig modell uavhengig av hvordan den finansieres.
Innlegget stod på trykk i Klassekampen tirsdag 11. februar. Det er skrevet Jan Olav Andersen, leder i EL og IT Forbundet Torfinn Opheim, leder av Landssammenslutningen av vasskraftkommuner Knut Lockert, daglig leder i Distriktsenergi
