Forbundsleders åpningstale

Publisert: 05.03.19

- innholdet kan være utdatert

Kjære landsmøtedelegater, kjære gjester, observatører, ansatte og andre tilstedeværende.

Det er en veldig stor glede å ønske dere velkommen til EL og IT Forbundets femte ordinære landsmøte.

EL og IT Forbundet fyller 20 år i år, men forbundets røtter går langt tilbake. Ett av forbundene som var en del av sammenslåingen for 20 år siden, Norsk Elektriker og Kraftstasjonsforbund, ville fylt 100 år i fjor. Den andre parten i sammenslåingen, Tele- og Dataforbundet, kan føre sin historie mer enn 100 år bakover.

Når man er 20 år er man akkurat ferdig med tenårene og på god vei inn i voksentilværelsen. Men, de som dermed håper på at man har vokst av seg opprørstrang og villskap, vil bli skuffa. Vi har ikke tenkt å lene oss tilbake. Vi trives godt i rollen som uromoment.

Som forbundet, så er også medlemsmassen ung. På dette landsmøtet er tett på 20 prosent av delegatene under 30 år. 30 prosent av våre yrkesaktive medlemmer er under 30 år. Dette er vi stolte av. Dette er resultat av godt ungdomsarbeid og jeg er sikker på at ungdommen vil være med å sette sitt preg på dette landsmøtet.

Til de av dere som er på landsmøte for første gang vil jeg bare si; kast dere ut i det og delta i debattene. Det vil nok krible kraftig i magen på veien opp til talerstolen første gang, men jeg kan love dere at det er verdt det. Det er en fantastisk fin følelse å stå her oppe.

En oppsummering av hva vi har oppnådd disse 20 årene vi har eksistert vil vi komme tilbake til i andre sammenhenger, også her på landsmøtet. Jeg velger heller å kommentere noen aktuelle tema, med utgangspunkt i slagordene vi har valgt på tidligere landsmøter i vår korte historie og erfaringer vi har høstet i samme periode.

Organisert arbeidsliv

På landsmøtet for fire år siden, i 2015, var slagordet «Organisert arbeidsliv». Kampen for et organisert arbeidsliv pågår alltid. Den vil aldri vinnes fullt ut, men den kan tapes fullt ut. I løpet av vår historie har denne kampen forandre karakter på noen vesentlige området.

I våre første år kjempet vi for å etablere tariffavtaler på våre områder. I 2000 fikk vi på plass både en egen overenskomst for energiverk i kommunal sektor og en vertikal bransjeavtale for energisektoren i NHO-området. I 2004 ble det, etter at Telenor-konsernet hadde meldt overgang til NHO, inngått en egen overenskomst for Telenor. Og i 2010, etter 10 års kamp og varsel om sympatistreik blant mer enn 5 000 av forbundets øvrige medlemmer, ble det inngått en vertikal bransjeavtale for IKT-bransjen.

Mens våre første år var preget av kamp for å få opprettet overenskomster i våre bransjer, har de senere årene vært preget av at vi må kjempe for å opprette overenskomster i enkeltvirksomheter.  Vi oppretter årlig et ti-talls avtaler i nye bedrifter. Heldigvis er det vanlige at våre krav om tariffavtaler blir møtt med et ja. De fleste bedrifter ser at det bidrar til fornøyde ansatte og rettferdig konkurranse mellom bedrifter. Men, er dette i endringer?

Vi opplever stadig oftere at arbeidsgivere velger å stå utenfor arbeidsgiverorganisasjoner og nekter å inngå overenskomst. Lykkes de med en slik strategi, er det en alvorlig trussel mot det organiserte arbeidslivet. Å hindre en slik utvikling er hele fagbevegelsens felles ansvar og felles kamp. I landsmøteperioden vi har bak oss har vi hatt 3 streiker for overenskomst i enkeltbedrifter. KABA i Trondheim i 2016, Orona på Hamar i 2018 og Traftec i Rogaland i både 2018 og 2019. Den siste er den lengste streika i forbundets historie og den pågår fortsatt

Jeg er stolt og imponert over den utholdenhet og kampvilje våre medlemmer i alle disse 3 bedriftene har vist. De fortjener en stor takk, så gi dem en solid applaus.

Det er krevende å stå i slike streiker, støtte fra hele fagbevegelsen er viktig og jeg benytter anledningen til å takke for alle den støtten vi har fått.

Nå må vi lære av de erfaringer vi har gjort og drive frem en diskusjon om hvilke endringer som trengs for å styrke vår evne til å vinne frem med krav om overenskomst.

Dette er en diskusjon for hele fagbevegelsen, men det er i alle fall en endring jeg ikke er i tvil om er nødvendig. Hovedavtalens regler om sympatistreik må endres. Det må bli lettere å ta i bruk boikott og tidsavgrensa sympatistreik. Dagens regler om en ubetinga tilslutning til hovedkonflikten gjør sympatistreik til en lite tilgjengelig mulighet. Hvis NHO, og de andre arbeidsgiverorganisasjonene, mener alvor med sin hyllest av det organiserte arbeidslivet, er de med på en slik endring. Dette dreier seg jo alltid om streiker i bedrifter som ikke er medlemmer i disse organisasjonene, streiker for å oppnå det som er en selvfølge i de organiserte virksomhetene.

EL og IT Forbundet er klar for å gjøre dette til en hovedsak i neste revisjon av Hovedavtalen.

Det andre forholdet som har endret seg dramatisk de 20 årene forbundet har eksistert, er omfanget av arbeidsinnvandring og sosial dumping. Dette er også den andre store trusselen mot et organisert arbeidsliv.

Forbundets holdning i møte med disse utfordringene er klar og jeg forventer at den også er det når vi avslutter dette landsmøtet på mandag.

Problemene med sosial dumping løses ikke ved å begrense arbeideres rett og mulighet til å søke et bedre liv ved å reise til et annet land for å jobbe. Restriksjoner legges ikke på den enkelte arbeider, men på veiene inn i norsk arbeidsliv og på mulighetene til underbetaling og utnytting.

Utenlandske arbeidere er våre arbeidskamerater og skal behandles som det. De står sammen med oss i kampen mot utnytting, for verdige arbeidsforhold. Skal vi vinne kampen mot sosial dumping, må vi evne å være fagforeninger også for arbeidsinnvandrerne. Bare slik kan vi vinne. Og det er mye som står på spill.

Problemene må adresseres med et sterkere vern av de tariffavtalte lønns- og arbeidsvilkår og med en sterkere begrensing i bemanningsbransjens plass på arbeidsmarkedet.

For å oppnå det første, trenger vi betydelig forenkling av vilkårene for å allmenngjøre en tariffavtale og ikke minst for å videreføre en vedtatt allmenngjøring. Dokumentasjonskravet og måten dette praktiseres på av tariffnemnda, truer bruken av allmenngjøring som det viktigste virkemiddelet for å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår for utenlandske arbeidstakere.

For å oppnå det andre, må vi fortsette kampen for et forbud mot bemanningsbyrå, enten generelt eller i bestemte bransjer.

Selv om Stortingsflertallet i juni i fjor vedtok noen viktige innstramminger i regelverket rundt inn og utleie, er vi ikke i mål. De vedtatte endringene er bra, men ikke tilstrekkelige. Vi holder fast ved det vi har sagt tidligere; vi trenger ikke bemanningsbyråer på våre arbeidsplasser. Ansett de utenlandske arbeiderne i de ordinære virksomhetene – den som trenger ekstra arbeidskraft kan heller leie inn folk som er fast ansatte i andre produksjonsbedrifter!

Pensjon

Siden pensjonsreformen ble vedtatt i 2005, har pensjonsspørsmålet fått en stadig større plass. I diskusjoner i organisasjonen, på landsmøter og kongresser, og ikke minst i tariffoppgjør og andre forhandlinger.

Det har i disse prosessene vært mye fokus på de supplerende ordningene, tjenestepensjon og AFP og tilpasninger av disse til den nye folketrygden. Dette har vært nødvendige prosesser, men de vil være utilstrekkelige for å rette opp de skjevhetene som er skapt i pensjonssystemet.

De problemene vi forsøker å løse ved de supplerende ordningene oppstår jo i folketrygden og da i særdeleshet i folketrygdens levealdersjustering.

Vi må reise debatten om hvilke endringer som er nødvendige i folketrygden. Denne debatten må reises både innad i fagbevegelsen og i offentligheten. Målet må være å samle fagbevegelsen bak noen klokkeklare krav til endringer som rettes mot de politiske partiene før Stortingsvalget i 2021.

For å ha et best mulig grunnlag for å utforme disse kravene, har vi til dette landsmøtet fått utarbeidet et diskusjonsnotat. Arbeidet er gjort av Jon Hippe fra Fafo og Axel West Pedersen fra Institutt for samfunnsforskning. Jon Hippe vil presentere dette nærmere for landsmøtet i morgen.

Energi til forandring

For åtte år siden, på landsmøte i 2011, var slagordet «Energi til forandring». Slagordet sprang ut av et ønske om å undersøke og diskutere hvilken rolle våre medlemmer ville ha i en omstilling mot et utslippsfritt samfunn.

I åra som har gått siden, er alvoret i klimautfordringene blitt tydeligere og større. Den siste rapporten fra FNs klimapanel er dyster lesning og gir oss kort tid til å handle hvis vi i det hele tatt skal ha mulighet til å unngå de mest uopprettelige scenariene.

Vi er i dag ikke i nærheten av å nå 1,5 graders målet (et ett og ett halv graders mål), slik Paris-avtalen peker mot. Heller ikke målet om to graders temperaturøkning vil bli nådd med dagens politikk. Konsekvensene kan bli at deler av jorden blir ubeboelig, at millioner av mennesker drives på flukt og at hele nasjoner forsvinner. I vårt eget land ser vi også stadig flere eksempler på hvordan klimaendringene endrer livsbetingelsene for folk.

Klimaendringene er uten sammenligning verdens største problem og problemet kan bare løses ved en massiv overgang fra fossil til fornybar energi i hele verden.

Norge har unike muligheter i denne sammenheng, våre bransjer har en unik plassering i en slik omlegging og våre medlemmer har kompetanse og er klar til å gjøre en innsats. Vi har energi til forandring.

Vi er i gang med en omfattende elektrifisering av transportsektoren. Overgang til elektriske ferjer og skip i kystflåten, landstrømtilkobling i alle havner og en ladeinfrastruktur for både elektrisk kollektivtransport og privatbil, er helt nødvendige bidrag for å oppnå de utslippsreduksjoner vi har forpliktet oss til. På alle områder der det i dag brukes fossil energi, må det utvikles teknologi for overgang til fornybar energi. Norge kan bli utslippsfritt.

Disse tiltakene vil øke etterspørsel etter fornybar energi. Omlegging av energisystemene i våre naboland vil gjøre det samme. Likevel peker alle prognoser mot et betydelig kraftoverskudd i årene framover. Det gir muligheter, både til nasjonal næringsutvikling og for inntekter til de offentlige eierne, gjennom eksport.

De som dyrker fram et sterkt motsetningsforhold mellom kraft til næringsvirksomhet i Norge og kraftutveksling med våre naboland tar feil. I dokumentet «Felles plattform for økt verdiskaping» er Norsk Industri, Energi Norge og LO enig om blant annet:

Jeg siterer:

«Norsk vannkraft er fleksibel og fornybar, og en balansert kraftutveksling med utlandet gir økt verdiskaping og klimagevinst – i tillegg til forbedret forsyningssikkerhet.

Vi må legge til rette for økt verdiskaping i energisektoren, samtidig som industriens behov for stabile og konkurransedyktige rammebetingelser ivaretas.» Sitat slutt.

Dette ståstedet som både industrien, energibransjen og fagbevegelsen er enig om, står også EL og IT Forbundet på.  

Skal vi ha mulighet til å nå nødvendige klimamål, er det avgjørende at det utvikles og tas i bruk teknologi på alle samfunnsområder. Smarte byer, smarte energisystemer og smart transport krever satsing på teknologi og kompetanse. IKT-næringen har en nøkkelrolle i et grønt skifte og det trengs en kraftig økning i utdanningskapasiteten i IKT-fag for at vi skal ha den nødvendige kompetansen.

Du skal ikke tåle

Da vi valgte «Du skal ikke tåle» som slagord i 2006, var det inspirert av diktet «Du må ikke sove» av Arnulf Øverland der en linje lyder: Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!

Diktet som ble skrevet i 1937, er en desperat advarsel mot fascismen og nazismens framvekst i Europa og landsmøtet i 2006 hadde en hel dag med tema internasjonal solidaritet.

Vi er stolte over å være en del av en verdensomspennende fagbevegelse som er fascismens og undertrykkingens motpol, som har solidaritet som bærende prinsipp for sitt engasjement både nasjonalt og internasjonalt.

Derfor er det med både stolthet og ydmykhet jeg vil rette en særskilt velkomsthilsen til våre gjester fra Honduras og fra Palestina som dere skal få stifte nærmere bekjentskap med i løpet av landsmøtet.

Selv om det er langt mellom de to landene og selv om det er store forskjeller mellom landene, har våre venner fra Honduras og Palestina også noe grunnleggende felles. De står alle sammen midt i en kamp for demokrati, for menneskeretter, for retten til å bo i fred i sine egne land. Ja, rett og slett kampen for at folk i Honduras og i Palestina skal kunne leve gode og trygge liv. Prisen de betaler for å stå i denne kampen kan være vanskelig for oss å fatte. De risikerer sine liv.

Honduras er ett av verdens farligste og mest voldelige land. Sammen med fagbevegelsens egen solidaritetsorganisasjon, Norsk Folkehjelp, har EL og IT Forbundet vært engasjert i solidaritetsprosjekter i Honduras i snart 10 år. Selv har jeg vært i Honduras to ganger og fått oppleve under hvilke betingelser, og med hvilken risiko, våre samarbeidspartnere der kjemper sin kamp. Jeg er glad for det engasjementet som finnes i vår organisasjon for disse prosjektene og jeg er svært glad for at vi har bidratt til at dette arbeidet kan fortsette.

Palestina

På tross av stadig nye FN-resolusjoner og opprop på tvers av landegrenser og politiske grupperinger, er situasjonen mellom Palestina og Israel like akutt, og går i feil retning. Hverdagen for palestinere blir ytterligere forverret og deres mulighet til å bygge en framtid for seg og sine, blir stadig mer uoppnåelig som følge av Israels daglige terrorisering av befolkningen, tilrivelse av landområder og innskrenking av rettigheter.

Kamerater!

Det er grunn til å rope et varsko: Advarselen til Arnulf Øverland har fortsatt gyldighet. Demokrati, slik vi kjenner det, er ikke en selvfølge, er ikke hogd i stein.   Krefter fra ytre høyre beveger seg igjen mot maktposisjoner i Europa og både demokrati og faglige rettigheter trues.

Arbeiderbevegelsen skal, og må være, en spydspiss i kampen mot rasisme og fremmedfrykt, i kampen for forsvar av demokrati, menneskerettigheter og solidaritet, i kampen mot fascisme og nazisme.

Men, å være internasjonalist er ikke det samme som å omfavne alt som fins av internasjonale organ.

Derfor er det for meg ingen motsetning mellom et sterkt internasjonalt engasjement på den ene sida og å si nei til norsk medlemskap i EU på den andre, eller å kreve at ordinære handelsavtaler skal erstatte EØS avtalen.

Fordi gjennom EØS-avtalen er vi knytta nært til et system som endrer maktforholdet i feil retning, som bygger på en tanke om at en uhemma markedsliberalisme er det eneste saliggjørende. Det er denne politikken som har ført verdensøkonomien inn i dype kriser, det er denne politikken som har rasert det som var av velferdsordninger i flere europeiske land og som har økt ulikhetene dramatisk.

Det er ikke en slik internasjonalisme arbeiderbevegelsen har kjempet for og fortsatt skal kjempe for.

Vi trenger en internasjonalisme som strekker seg etter rettferdighet, som bidrar til utvikling i fattige land, som fremmer fredelig sameksistens framfor krig og rivalisering og som bygger på solidaritet mellom folk og land.

Når vi har valgt «Framtida skapes med EL og IT» som slagord for dette landsmøtet, er det først og fremst for å synliggjøre hvordan våre bransjer og våre medlemmer kan og må spille en nøkkelrolle i å skape framtidas Norge. Og at det er viktig å være fagorganisert, også i årene som kommer.

Norge skal elektrifiseres og digitaliseres. I dette ligger det store muligheter for nye arbeidsplasser og inntekter som varer ut over oljealderen. Disse mulighetene realiserer seg ikke selv, men trenger støtte fra en politikk som satser på utvikling av teknologi, kompetanse og selvstendige fagarbeidere.

Norge har nær 100 prosent fornybar energiproduksjon. Vi har også et solid kraftoverskudd, samtidig som elektrifisering er et nødvendig klimatiltak. Norge bør ha som mål å bli fullt elektrifisert innen 2050. Omleggingen må først og fremst komme innen transport, offshoreinstallasjoner og bygg.

Havvind og utvikling av en norsk leverandørindustri må stå sentralt i strategi for å skape arbeidsplasser ut av elektrifiseringen. Leverandørindustrien langs kysten har 50 års erfaring med oljeindustrien, og har kompetanse til å levere teknologi til bruk i tøffe havmiljøer. Landstrøm og elektrifisering av skip skaper også et stort potensial for arbeidsplasser og ny eksportindustri langs norskekysten. Norsk næringsliv har aktiviteter i hele verdikjeden innen maritim transport. Dette gjelder helt fra produksjon og utvikling av materialer og teknologi, til en norsk verftsindustri som er best i klassen når det kommer til kompetanse innen elektrifisering.

Elektrobransjen, både teknologileverandører og entreprenører, har kapasitet og ansatte med kompetanse til å bygge ut ladeinfrastruktur til transportsektoren og elektrifisere bygg.

Vind er en naturressurs på linje med vann, og erfaringene fra vannkraft viser at offentlige eierskap fungerer godt. Når vindkraft nå har blitt lønnsom, og det ikke lengre er behov for støtteordninger, er det gode grunner for å likestille vind og vannkraft hva gjelder både skatt, eierskap og hjemfall.

Norge bør ha som mål å være verdensledende innen vannkraftkompetanse. Vannkraftverkene utgjør nesten all vår produksjon av elektrisk kraft, og har et stort behov for oppgraderinger.

En strategi for å utvikle en leverandørindustri innen vannkraft må hvile på tre bein.

• For det første må skattesystemet stimulere til investeringer i vannkraftverkene.
• For det andre må bedrifter i Norge som kan utvikle og levere teknologien, få støtte.
• For det tredje må det utdannes arbeidskraft med den kompetansen som trengs og det må på plass et godt system for etter- og videreutdanning.

IT-næringen er en av de aller viktigste næringene vi har. Det gjelder både i kraft av egen størrelse og potensial, og fordi den bidrar med innovasjon i andre næringer og i offentlig sektor.

Verden er midt i en ny industriell revolusjon med automatisering og digitalisering. Noen arbeidsplasser vil forsvinne og nye komme til. Industriproduksjon kan flagges hjem igjen til Norge dersom mulighetene gripes.

Norge har mange bedrifter som kan utvikle og levere gode IT-løsninger. Det offentlige må i større grad bruker sin innkjøpsmakt til å legge til rette for nye arbeidsplasser og utvikling av IT-næringen i Norge. Offshoring av IT-tjenester må erstattes av strategier for å videreutdanning av egne ansatte, flere studieplasser innen IT, støtte til utvikling av bedrifter og nye arbeidsplasser i Norge.

Norge skal være et attraktivt land for etablering av datasentre, samtidig som det skal være attraktivt å være vertskommune.

Arbeidstakerne innen alle bransjer i det nye arbeidslivet trenger etter- og videreutdanning. Dette må møtes med politisk tiltak som omfatter økonomisk støtte, utvikling av relevante kurs og utdanningsløp og sterkere rettigheter til utdanningspermisjon for arbeidstakerne. Det er på tide at vi klarer å gi uttrykket «livslang læring» et konkret innhold.

Virkeligheten stiller harde krav, ikke minst på grunn av klimautfordringene. Norge og verden skal omstilles i tiårene som kommer. Vi kommer til å se store teknologiske endringer i mange bransjer. Midt oppi dette er det avgjørende at vi beholder det gode arbeidslivet, og at behovet for omstilling ikke blir brukt som påskudd for å svekke våre rettigheter. EL og IT Forbundet og fagbevegelsen skal organisere arbeidstakerne og vi skal ha en stødig hånd på rattet. Vi skal jobbe for at framtida til våre medlemmer består av faste ansettelser, læring, trygge jobber og inntekter som finansierer en god velferdsstat.

Gode landsmøte

Jeg har berørt noen av de temaene som jeg regner med vil være med å prege dette landsmøtet og jeg ser fram til debattene og vedtakene som skal legge grunnlaget for vår jobbing de neste fire årene.

Med dette erklærer jeg EL og IT Forbundets femte ordinære landsmøte for åpnet.

Takk for oppmerksomheten!

 

(Med forbehold om avvik fra den muntlige framføringen)