Høyreregjeringens produktivitetskommisjon har levert sin første rapport. Etter å ha studert deler av denne, er det liten grunn til å se fram til rapport nummer to. Til tross for at rapporten er voluminøs, presenteres konklusjoner bygd på mangelfull eller feilaktige informasjon. Rapporten etterlater seg også et inntrykk av at kommisjonen enkelte ganger synes å foretrekke politiske slutninger framfor konklusjoner basert på faglige drøftinger.
Produktiviteten i norsk økonomi er i verdenstoppen, det er også sysselsettingsgraden, og arbeidsledigheten er lav, om enn økende. Tross internasjonal lavkonjunktur i kjølvannet av finanskrisa, er det bare bygg og anleggsbransjen og deler av privat tjenesteyting som har hatt negativ produktivitetsvekst det siste tiåret.
Det er derfor overraskende at produktivitetskommisjonen velger å fremme forslag til omfattende endringer på en rekke områder, uten å legge fram nødvendig empiri som begrunnelse for forslagene. Blant annet foreslår kommisjonen sentralisering av kommunestrukturen, omlegging av samferdselspolitikken, privatisering av offentlig eierskap og nedbygging av offentlig regulering.
Kommisjonen har også valgt å ta for seg arbeidstidsbestemmelsene. Det argumenteres for å åpne opp for mer atypisk arbeidstid og færre reguleringer av arbeidstida. Kommisjonen velger også å gjengi teorier som hevder at innovasjonen øker ved flytting av inntekt fra arbeidstakere til eiere, og svekkelse av arbeidstakerrettigheter. Kommisjonen velger dermed en posisjon hvor de underminerer arbeidstakerrettigheter og antyder behov for en omfordeling til fordel for eierne. Dette bryter med vår samfunnsmodell, og undergraver de produktivitetsfordelene dagens norske modell representerer.
Kommisjonen går også inn for omfattende privatiseringer av offentlig eierskap. Begrunnelsen er bekymring over «potensielle, negative virkninger av statens eierskap». Kommisjonen legger stor vekt på teoretiske muligheter for hvordan eierskap kan påvirke verdiskapning og produktivitet, uten relevante referanser til empiriske resultater fra norsk virkelighet. Samtidig presenteres fordelene med privat eie temmelig rosenrødt. Og kommisjonen velger å fokusere mer på hypotetiske fordeler ved privat eierskap og ulemper ved offentlig eie enn på hvordan offentlig eierskap kan utøves slik at samme fordeler kan høstes.
I sin behandling av offentlig eierskap, tar kommisjonen for seg kraftsektoren spesielt. Dagens nettselskaper er i dag offentlig eid, med få unntak. Eierskapet av vannkraftproduksjonen reguleres av den såkalte konsolideringsmodellen, etter at EFTA domstolen hadde pålagt Norge å endre de daværende industrikonsesjonslovene. Konsolideringsmodellen slår fast at inntektene fra vannkraftproduksjonen skal komme hele folket til gode. Stortinget slo derfor fast at vannkrafta skulle eies av staten eller kommunene, uten tidsbegrensning.
Kommisjonen bekymrer seg over manglende konkurranse i kraftmarkedet, fare for kryssubsidiering, manglende ressurser i nettselskapene og dårlig produktivitetsutvikling i produksjonsselskapene. Kommisjonen foreslår funksjonelt og eiermessig skille mellom nettselskap og annen aktivitet, avvikling av konsolideringsmodellen og åpning for private eiere også av vannkrafta.
Dessverre belegger heller ikke disse forslagene med empiri. Fakta viser at selskapene har solid egenkapitalandel, sammenlignet med all annen næringsvirksomhet. Kommisjonens forslag til eiermessig og funksjonelt skille mellom nettvirksomhet og annen virksomhet vil betyr at en kommune som eier nettvirksomhet, må selge eventuell produksjonsvirksomhet, bredbåndsselskap eller annen aktivitet. Kommisjonen har ikke påvist kryssubsidiering av noen betydning, og alle nettselskaper med mer enn 100 000 kunder er i dag skilt ut selskapsmessig. Det er mange selskaper som ikke er skilt ut selskapsmessig, men felles for disse er at de har få kunder. Det er derfor liten grunn til å tro at det er store effektivitetstap som følge av en eventuell kryssubsidiering, og det burde heller ikke være noen vanskelig oppgave å kontrollere disse. Det er heller ikke slik at kraftsektoren har hatt svak produktivitetsutvikling, uavhengig av tidsperiode man velger ut. Tvert om, kraftsektorens produktivitetsutvikling har vært og er sammenfallende med produktivitetsutviklingen i samfunnet for øvrig, sett bort fra bygg og anlegg og privat tjenesteyting.
Landsmøtet i EL & IT Forbundet anser rapporten fra produktivitetskommisjonen som tendensiøs og stiller seg avvisende til en debatt om produktivitetsutfordringene i Norge på bakgrunn av denne rapporten. Landsmøtet avviser forslagene om konkurranseutsetting av offentlig velferd, nedbygging av offentlig kontroll og regulering, mer fleksible arbeidstidsordninger og kommunesammenslåinger. Landsmøtet avviser også forslagene om tvangsfusjoner, oppløsing av kraftselskaper og privatisering av nett og produksjon.
Det er viktig å forsvare og videreutvikle den nordiske arbeidslivsmodellen. Omfattende offentlig eierskap, sterke arbeidstakerorganisasjoner og godt utbygde offentlige velferdsordninger er en viktig forutsetning for høy sysselsetting og sterk produktivitetsutvikling. Fagbevegelsen og venstresida må avvise en debatt om produktivitet på premissene til produktivitetskommisjonen, og ta skape en debatt om framtidas arbeidsliv på våre premisser.