Norsk kraftproduksjon er dominert av vannkraften. Historisk er industrireising og vannkraftutviklingen to sider av samme sak. Anleggene ble utviklet som innsatsfaktor til industrien og for å sikre befolkningen tilgang til elektrisk kraft.
Det norske vannkraftsystemet er bygget opp med batterikapasitet i form av reservoarer. I dag er det bred støtte til prinsippet om at energiressursene er folkets eiendom. Prinsippene fra utviklingen av vannkraften er lagt til grunn i den senere utviklingen av norsk petroleumsproduksjon.
I motsetning til alle land i EU er den norske kraftproduksjonen nær prosent 100 fornybar. I den nasjonale debatten om kraftpolitikken er grunnmuren i debatten tuftet på offentlig eierskap og at kraftproduksjonen er fornybar.
Opprinnelsesgarantiordningen slik den fungerer i dag bryter fullstendig med premissene for kraftdebatten. Ordningen følger ikke den fysiske leveransen av strøm, og medfører at norske kraftprodusenter ikke kan markedsføre strøm fra egne fornybare kilder, dersom de har solgt opprinnelsesgarantier, uten selv å kjøpe garantier for eget produkt.
NVE redegjør for varedeklarasjonen av forbruket i Norge og der fremgår det at det norske kraftforbruket i begrenset grad er basert på fornybare kilder.
Rettigheten til den fornybare norske kraftproduksjonen er solgt ut av landet.
Dette skaper uklarhet både blant vanlig forbrukere og gir uklare signaler til etablert industri og industri som potensielt vil etablere seg i Norge.
Det svekker norsk konkurransekraft gjennom at Norge blir et mindre attraktivt land for ny næring å etablere seg i; varedeklarasjonen sammen med opprinnelsesgarantiordningen gir få incentiver til å etablere seg i Norge.
Det åpner tvert imot for at lokasjon blir underordnet så framt man kjøper opprinnelsesgarantier.