Vi har først en prinsipiell kommentar: Vi mener at arbeidslivets parter burde vært representert i Livsoppholdsutvalget og flere andre kompetanseorienterte utvalg, noe de bare i begrenset grad har vært. Dette kunne ha styrket kunnskapsgrunnlaget til utvalgene.
Det å ha en kompetent yrkesbefolkning er avgjørende for et høykost – og høyproduktivitetsland som Norge.
Den norske samfunnsmodellen har elementer som bidrar til høye krav til produktivitet og kompetanse i arbeidslivet, ikke minst gjennom den koordinerte kollektive lønnsdannelsen. Hvis det ikke samtidig satses sterkt på at befolkningen har grunnkompetansen som arbeidslivet krever, vil andelen i jobb falle og velferdsstaten settes under press. En aktiv arbeidsmarkeds – og kompetansepolitikk er derfor viktige forutsetninger for at den norske modellen skal være bærekraftig. Den norske modellen har vist seg å være blant de mest vellykkede samfunnsmodeller, for politisk – økonomisk organisering og for arbeidslivets og velferdsstatens funksjonsmåte – og er derfor viktig å ivareta og styrke.
Pågående megatrender som rask og omseggripende teknologisk endring, endring i næringsstruktur, demografi og migrasjon og i klimautfordringer, øker behovet for god og rett kompetanse. Særlig sårbare blir personer som mangler grunnkompetansen som kreves for nye som vil inn i arbeidslivet; fullført videregående opplæring. Denne gruppen har over tid fått det vanskeligere på arbeidsmarkedet, og i NOUen pekes det også på at “….sammenhengen mellom utdanning og sysselsetting vil bli sterkere i årene som kommer”. God grunnkompetanse er viktig for å kunne takle omstillinger, men også for å møte økte krav til livslang læring jfr. at læring avler læring.
Men god grunnkompetanse er også viktig i et demokrati – og fordelings – og integreringsperspektiv. Det stilles økende krav til kompetanse for å henge med i et stadig mer teknologibasert informasjonssamfunn.
Rapporten viser til at utvalgets målgruppe har en klar overrepresentasjon av personer som vokste opp med foreldre med lav inntekt og/eller lav utdanning og av innvandrere. Sistnevnte gjelder i særdeles grad dem som mangler grunnskoleutdanning, der disse i all hovedsak har kommet til Norge som flyktninger eller familiegjenforente. At samfunnet strekker seg langt for at flest mulig skal få utdanning på minst videregående nivå, er følgelig viktig ut fra mange samfunnshensyn.
Høye sysselsettingsrater har vært et viktig resultat av den norske modellen. I et slikt bilde har fallet i sysselsettingsrate, særlig i yngre aldersgrupper, som vi har hatt gjennom en tiårsperiode git t grunn til bekymring. Forverringen er reflektert i at flere er registrert med nedsatt arbeidsevne hos NAV. Personer uten
fullført vgo er betydelig overrepresentert blant dem som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Over100 000 unge under 30 år er verken i arbeid, opplæring eller utdanning. Over halvparten har ikke fullført videregående opplæring. I alderen 25 – 66 år mangler nær 600 000 fullført videregående opplæring. I rapporten framkommer også at for personer med kun grunnskoleopplæring har sysselsettingsraten falt betydelig for majoritetsbefolkningen i alderen 25 – 54 år, for både menn og kvinner, fra 2000 til 2016, med over 10 prosentpoeng for begge kjønn (side 64). Og gapet i sysselsettingsrate mellom de som har hhv.
grunnskole og videregående opplæring som høyeste fullført utdanning, har økt markant i samme periode.
LO har lenge etterlyst sterkere innsats i arbeidsmarkedspolitikken med økt vekt på kompetanse. Andelen opplærings – /utdanningstiltak har gått ned fra 30 til knapt 20 prosent fra 2010 til 2018 (arbeidssøkere 18 – 30 år) Altså i en periode der det har vært økende behov for kompetansehevende tiltak, og vi har hatt en historisk høy innflytting av innvandrere der mange mangler kompetansen som trengs for stabil tilknytning til det norske arbe idslivet.
Forslagene i NOU 2018:13 er i hovedsak godt i tråd med tiltak LO tidligere har tatt til orde for:
At NAV i større grad bør legge vekt på langsiktig målsetting om varig tilknytning til arbeidslivet
At det i introduksjonsordningen bør satses me r på utdanningstiltak opp til videregående nivå
At det må bli lettere å kombinere dagpenger med utdanning med sikte på å få flere til å fullføre
videregående opplæring. Utvalgets forslag om at dagpenger ved opplæring settes til 60 prosent av
ordinær dagpengesats kan synes begrenset, og en bør sikte mot ingen avkorting. Det kan her trenges aktiv motivering selv med gode ordninger.
At utdanning/opplæring av voksne må tilpasses at voksne er en svært sammensatt gruppe og er i en annen livssituasjon enn yngre. Noen kan ha solid realkompetanse slik at behovet først og fremst består i å få denne dokumentert. Finansieringen av formidling og oppfølging av voksenlærlinger bør styrkes og tilpasses en mer sammensatt voksenbefolkning.
At det må satses mer på kvalifiseringsprogrammet med mer vekt på kompetanse
At det trengs bedre oversikt over tilgjengelige tilbud, og tiltak som sikrer at fylkeskommunene følger opp sitt ansvar. Her vises det bl.a. til LOs tidligere innspill om web – basert kompetanseportal, der arbeid med u vikling er satt i gang
At en bør vurdere om retten til videregående opplæring utvides til alle som ikke har fullført vgo. For personer som har realkompetanse over videregående nivå kan retten knyttes til å få denne dokumentert.
At det trengs bedre statistikk om voksnes læring og yrkesfaglig kompetanse
At mer ressurser må settes inn tidlig slik at flere fullfører og består vgo. Her har LO bl.a. forslått styrking av håndverks – , praktiske og kreative fag som kan gi flere opplevelse av mestring, som kan smitt e positivt over på læring av flere fag. Det må bli bedre muligheter for å ta opp enkeltfag fra ungdomsskolen.
I hovedtrekk støtter derfor LO forslagene i NOUen. Dog tas det forbehold om at tiltakene må vurderes i sammenheng med hva som foreslås i flere andre utvalg vedrørende opplæring og kompetanse. En krevende oppgave er å vurdere tiltakene i sammenheng gitt en vurdering av ansvarsfordelingen mellom ulike aktører.
En styrking av Lånekassas ordninger overfor utvalgets målgruppe bør primært skje gjennom økte stipendandeler.
For øvrig har vi følgende merknad til omtalen av lærlingeordningen 12.3.:
Utvalget skriver i 12.3 om lærlingordningen: «Dette har sin bakgrunn i at lærlingordningen ble etablert for å sikre rekruttering til yrkesfag blant ungdom og sam tidig gi dem en relevant opplæring». LO mener dette gir en feilaktig beskrivelse.
Lærlingsordningen har lange historiske røtter som opplæringsordning i håndverksfag. Da rett til videregående opplæring ble innført med Reform 94, var det en bevisst prioritering av læreplasser til unge som lå til grunn for differensiert lærlingtilskudd.
Videre har LO jobbet med tiltak for voksne gjennom Samfunnskontrakt for flere læreplasser, blant annet pekt på forbedret statistikk og etablering av tilbud – ikke m inst for de som skal omstilles fra et fagbrev til et annet. Når utvalget ikke finner dette igjen i form av flere læreplasser for voksne, henger det sammen med at ordinær lærlingelønn normalt ikke strekker til for å dekke voksnes livsopphold. Det er flere forhold som må løses i sammenheng for voksne.
Norge er forpliktet av ILO 142. Implementeringen i Norsk lov er konkretisert i opplæringslovens kapittel 12 som beskriver trepartssamarbeidet i fag – og yrkesopplæringen og hvilke organer som ivaretar dette.
Opp læringskontorene er ikke en del av det formelle trepartssamarbeidet. Opplæringskontorene er bedriftenes eiendom, og eierskapet er begrenset til de bedriftene som har valgt å være medlem i et opplæringskontor. Ofte også begrenset til deler av en bransje, og en begrenset del av landet. Ikke alle fag og bransjer har opplæringskontor. De bidrar til å assistere egne medlemmer som er godkjente lærebedrifter.
Formell status overfor fylkeskommunene er ikke ønskelig både på bakgrunn av eierskap og begrenset omfang, samt sammensetning.
Vurdering av opplæringskontorenes virke og sammensetning ansees ikke som relevant tema i en NOU om livsopphold etter LOs mening.
Til utvalgets forslag om å styrke voksnes læreplasser:
En mulighet som ikke medfører økte administrasjonskostnader, er å fjerne skillet mellom basistilskudd 1 og
2. Kostnaden for opplæring er i stor grad de samme for unge og voksne, jamfør endring i sammensetningen av voksengruppen. Det må blant annet avsettes tid til instruksjon, veiledning, oppfølging og tilrettelegging av produksjon med tanke på læreplanens krav, sikring av HMS og kvalitet i produkt eller tjeneste siden det foregår reell verdiskaping. Mange voksne trenger også tilgang til den offentlige læringsstøtten som gis unge gjennom PPT – tjeneste og andre virkemidler for å klare å gjennomføre og bestå. LO mener det er grunn til å tro at det er et særlig viktig tiltak for mange i målgruppene med kort botid eller svak tilknytning til arbeidsmarkedet.