Kamp mot sosial dumping

Publisert: 25.10.19

- innholdet kan være utdatert

Kampen mot sosial dumping er avgjørende viktig for et anstendig arbeidsliv. Arbeidslivet blir nå kraftig brutalisert, og velferdsgoder svekkes. Det mest åpenlyse angrepet på velferdsordningene er nedbyggingen av både folketrygdens pensjonsordning og den avtalefesta pensjonsordninga (AFP). Til grunn ligger kapitalens iboende motsetninger. Kapitalen har vansker med tilstrekkelig vekst i forhold til størrelsen på kapitalen. Kapitalen prøver å bøte på problemet ved hjelp av finansielle spekulasjoner, spekulasjon i eiendommer, privatisering av offentlige tjenester for å øke markedet hvor profitt kan hentes, og ikke minst ved økt utpining av arbeiderklassen. Også ved outsourcing i det private næringslivet søker kapitalen å svekke arbeidernes fellesskap og gjenopprette den gamle konkurransen arbeiderne imellom. Parallelt med sosial dumping foregår det en faglig dumping ved at fagutdanningen og fagene angripes.

Den økte utbyttingen av arbeiderklassen foregår åpenlyst. Det skjer ved forlengelse av arbeidsdagen, lønnsforringelser, økt ulykkesrisiko og svekkelse av velferdsbestemmelser om spise-, skifte- og innlosjeringsforhold. I mange bransjer er det blitt så uutholdelig at rekruttering av lærlinger helt har stagnert. Det viktigste hjelpemiddelet som har blitt tildelt, i sin kamp for faglig og sosial dumping, er den politiske og juridiske anerkjennelsen av bemanningsforetak. Innlemmelsen av de østeuropeiske landene i EU, med store mengder av arbeidsløse arbeidere, med fri flyt av arbeidskraft over landegrensene, ga bemanningsselskapene økt tilgang på billig arbeidskraft. Med lav lønn, og i realiteten et løsarbeidersystem, kunne bemanningsforetakene spille rollen som spydspiss og støttespiller for NHO i angrepene på fagbevegelsens opparbeidede goder og rettigheter.

Sosial dumping ved hjelp av arbeidskraftimport fra Øst-Europa har ført til intern strid i fagbevegelsen om hvordan og hvilke krav som skal stilles for å få bukt med uvesenet. Utgangspunktet må her være at arbeidere i alle land har felles interesser. Krav om stengte grenser eller andre innvandringsrestriksjoner, som retter seg særegent mot utenlandske arbeidere, vil føre til splittelser og svekker muligheten for å føre en felles kamp. Fagbevegelsen må rette skytset mot kyniske arbeidsgivere som presser arbeidsvilkårene til bunns og truer de ansatte for å hindre organisering. Utenlandske arbeidere må ønskes velkommen til Norge, ikke for å konkurrere om jobber, men for å slutte seg til den organiserte kampen for kollektive avtaler og styrke den internasjonale klassesolidariteten, slik vi ønsker at innenlandske arbeidere også skal gjøre. Krav om norske lønns- og arbeidsvilkår må rettes mot arbeidsgiver, som et felles krav mellom utenlandske og innenlandske arbeidere.

Når sosial dumping har bredt om seg i det omfang det har gjort, må fagbevegelsen erkjenne at den faglige kampkrafta har vært for svak. Bekjempelse av sosial dumping må skje både gjennom lovendringer, mer makt til fagbevegelsen og bedre bestemmelser i tariffavtalene. Den avgjørende faktoren for gjennomslag på disse områder er å bygge opp en mer aksjonsvillig fagbevegelse. Bare en bevegelse som ikke begrense seg til å vedta fine resolusjoner mot sosial dumping, men tar i bruk sine ulike kampmidler, vil også kunne oppnå de lovendringer som er ønskelige.

Krav for inntak i overenskomster:


Krav til politiske myndigheter: