LO registrerer at de tre endringsforslagene alle representerer innstramminger i velferdsytelser, her i uføretrygden. Forslagene ser ikke ut til å ramme veldig mange og det dreier seg øyensynlig ikke om store beløp. Allikevel er det uheldig at det kan ramme enkelte sårbare grupper.
Over flere år har vi sett at den borgerlige regjeringen har uttrykt vilje til, og også fått gjennomslag for, innstramminger i en rekke velferdsordninger, som i barnetillegget til uføretrygden, i dagpengeordningen, arbeidsavklaringspenger og i overgangsstønaden.
Tankegangen ser ut til å være at strammer man inn på ytelsene, så velger folk å jobbe. I virkeligheten er bildet langt mer komplekst og veien inn i eller tilbake til arbeidslivet kan være krevende for mange og fordre ulike former for innsatser. Summen av slike innstramminger gjør det betimelig å reise spørsmålet om vi er i ferd med å bevege oss i retning av en ny type, mer restriktiv velferdspolitikk. Dette rammer allerede utsatte grupper.
LO er derfor kritisk til forslagene i høringsnotatet, og når det gjelder det siste, som dreier seg om unge uføre, kan vi ikke støtte det. Her ønsker departementet å målrette den høyere minsteytelsen som tilfaller de unge uføre i en tydeligere medisinsk retning. Til dette vil vi anføre at også kriterier som ikke nødvendigvis er tungt og rendyrket medisinske, kan vise til alvorlige funksjonsnedsettelser, som kan berettige den høyere minsteytelsen.
Departementet viser til at nesten alle som får fastsatt uføretidspunkt til før fylte 26 år får forhøyet minsteytelse. Ut fra forenklingshensyn kan både det å la alle få denne ytelsen og det å stille tydeligere krav til medisinsk dokumentasjon representere forbedringer. Vi kan imidlertid ikke se at en innstramming i noen særlig grad vil styrke arbeidsinsentivene.
Det framkommer videre i høringsnotatet, som har fått en noe teknisk og ikke lett tilgjengelig form, at departementet ønsker å slå ned på trygdemisbruk. Det gjelder eksempelvis ved svart arbeid, også i noen tilfeller knyttet til arbeidslivskriminalitet. Også muligheter som byr seg for selvstendige næringsdrivende til å ta ut inntekter som ikke er pensjonsgivende tematiseres.
Departementet foreslår at dersom det skjer en vesentlig endring i forhold av betydning for innvilgelse av uføretrygden, kan en revurdering av uføretrygden, eventuelt uføregraden, finne sted. Det er logisk at eksempelvis avdekking av svart arbeid og uttak av inntekt som selvstendig næringsdrivende på andre måter enn lønn, kan representere en slik vesentlig endring.
På generelt grunnlag mener LO det er viktig å finne velegnete virkemidler som sikrer mot undergraving av velferdsordningene, også for å sikre deres oppslutning og legitimitet i befolkningen.
Departementet skriver imidlertid også (side 17) at: “Med vesentlig endring menes enhver inntektsevne (vår utheving) utover den uføres inntektsgrense”.
En føring fra departementet som medfører at “enhver inntektsevne utover den uføretrygdedes inntektsgrense, skal anse som en vesentlig endring”, vil kunne bety at en reduserer muligheten for bruk av restarbeidsevne. Dette strider mot målet om at det skulle bli mer forutsigbart og fleksibelt å kombinere uføretrygd med arbeidsinntekt.
Det å delta i frivillig arbeid vil for mange uføretrygdede gi økt livskvalitet og helsegevinst.
Med departementets forslag kan denne typen aktivitet blir tolket til at den uføretrygdede har høyere inntektsevne enn uføregraden tilsier. Dette vil bety en forringelse av livskvalitet for mange uføretrygdede.