Den politiske situasjonen

- innholdet kan være utdatert

Nok er nok. Nei til mer høyrepolitikk!

Europa synker stadig dypere ned i en hengemyr av feilslått økonomisk politikk, brutale innstramminger i velferdsytelser og angrep på demokratiske rettigheter. Forskjellene øker mellom folk som rammes av krisepolitikken, og en liten gruppe superrike som tilegner seg en stadig større andel av samfunnets verdiskaping og formue.

Fornuftig økonomisk politikk, solide statsinntekter, høy produktivitet og omstillingsevne holdt lenge Norge utafor den europeiske krisa. Etter at Høyre og FrP tok over regjeringskontorene, har regjeringen levert skattelette for dem med høyest inntekt og formue, omfattende privatiseringer og forsøk på å begrense fagbevegelsens innflytelse og svekking av arbeidstakerrettigheter.

Økonomisk styring, organisert arbeidsliv og offentlig velferd har skapt økonomisk vekst, små lønnsforskjeller og sosial trygghet. Sterke arbeidstakerorganisasjoner og samarbeid mellom staten og partene i arbeidslivet har vært en avgjørende forutsetning for den nordiske modellens suksess.

Den økonomiske eliten utgjør det politiske grunnfjellet til FrP og Høyre, og er viktige økonomiske bidragsytere for disse partiene. Etter at Høyre og FrP overtok regjeringskontorene, har regjeringen ført en politikk som tjener denne eliten på felt etter felt. Skattelette for de rikeste, privatiseringer av offentlig eierskap, angrep på arbeidstakerorganisasjonenes makt, markedsretting av fiskeri- og jordbrukspolitikken og tvangssammenslutning av kommuner er sentrale elementer denne politikken.

Regjeringen har varslet omfattende privatisering av selskaper og statlige eiendommer. Blant annet vil regjeringen redusere statens eierandel i Telenor, selge Statskog og det statlige eiendomsselskapet Entra, privatisere Flytoget og veiselskapet Mesta. Regjeringen hevder denne politikken vil føre til «maktspredning». Men resultatet av regjeringens politikk er ytterligere konsentrasjon av økonomisk rikdom og makt i hendene på en superrik internasjonal elite. For samfunnet betyr det reduserte styringsmuligheter, offentlig fattigdom og mindre demokrati.

Offentlig eierskap er et redskap for økonomisk styring, at sentrale eiendommer og selskaper forblir under nasjonal kontroll og for samfunnsberedskap. Offentlig eierskap sikrer at sensitiv teknologi og produksjon ikke kommer på uønskede hender, og at høyteknologiske næringer og bedrifter forblir i Norge. Offentlig eierskap er også avgjørende viktig for utbygging og kvalitet på livsviktig infrastruktur og for sikre at grunnrenten fra naturressurser kommer hele folket til gode.

Produktivitetskommisjonen som ble nedsatt etter at regjeringen tiltrådte, har levert sin første rapport. Rapporten kan vanskelig oppfattes som annet enn et bestillingsverk fra regjeringen. Svekket produktivitetsutvikling er ikke et særnorsk fenomen, likevel har kommisjonen lett etter særnorske svar. Produktivitetsnedgangen i Norge har i tillegg vært svært beskjeden, med unntak av privat tjenesteyting. Det er vanskelig å forstå hvorfor privatisering av kraftforsyningen, kommunesammenslåing, ytterligere markedsretting av samferdselspolitikken og undervisningssektoren er gode svar på produktivitetsproblemene i privat tjenesteyting, slik kommisjonen konkluderer i sin første rapport. Kommisjonenes virkelighetsforståelse og forslag må drives tilbake med kunnskap og politisk debatt, og forslagene må stoppes med mobilisering av våre medlemmer og brede politiske allianser.

Til tross for at LO, YS og Unio gjennomførte en politisk streik som omfattet 1,45 millioner arbeidstakere, og samlet titusener på manifestasjoner over hele landet, ser det ut til at regjeringen får flertall på Stortinget for forslagene, takket være partiet Venstre og KrF. Blir regjeringens forslag til endringer i Arbeidsmiljøloven gjennomført, vil det øke ansattes helseproblemer, øke andelen arbeidstakere som blir arbeidsledige, redusere kompetansen i arbeidslivet og redusere ansattes inntekt.

Regjeringen gjennomfører disse endringene, som mange andre, uten forsvarlige utredninger, og uten å ta lønnstakerorganisasjonene med på råd. Dette bidrar ytterligere til å underminere trepartssamarbeidet. Det er viktig at aksjonsfellesskapet mellom LO, YS og Unio utdypes og føres videre, og at kampen skjerpes fram mot kommunevalget til høsten, hovedtariffoppgjøret neste vår og stortingsvalget 2017. Fagbevegelsen må mobilisere medlemmene i kampen for å ta tilbake tapt innflytelse og styrke stillingsvern og beskyttelse mot merarbeid. Vi må også sørge for at regjeringens lovendringer og privatiseringer reverseres, og at både de rød grønne partiene går seirende ut av kommunevalget og stortingsvalget.