Organisert arbeidsliv ‐ Rettferdig fordeling

Publisert: 25.10.19

- innholdet kan være utdatert

Norge har økende lønnsforskjeller, men arbeidsmiljøet er stort sett trygt. Sammenlignet med landene rundt oss har vi lav arbeidsledighet. Sterke arbeidstakerorganisasjoner og samarbeid mellom staten og partene i arbeidslivet har vært en avgjørende forutsetning for denne suksessen.

I Europa og USA ser vi en annen utvikling. I løpet av de siste ti årene har det oppstått en ny gruppe arbeidere i Europa: Det er folk som er i arbeid, men som likevel er fattige. Fenomenet er for lengst kjent fra USA, hvor denne gruppen arbeidsfolk er kjent som «working poor».

Dette er ikke små grupper i randsonen av arbeidsmarkedet: De er mange og det er vanlige folk. Det er for eksempel industriarbeidere, bygningsarbeidere, transportarbeidere, butikkansatte og andre i tjenestenæringene. De er ofte ansatt i midlertidige stillinger, i små stillingsbrøker og i korte engasjementer. De har heller ikke sterke fagforeninger i ryggen og et system for lønnsdannelse som sikrer dem en rettferdig del av overskuddet.

Norge er ikke skjermet fra denne utviklingen. Også her hjemme ser vi at flere blir fattige, forskjellene øker og at lønnsutviklingen til dem med minst nærmest har stått stille. Det er en viktig politisk oppgave å snu denne utviklingen. Retningen med stadig nye skattekutt til de med mest, samtidig som folk ellers rammes av innstramminger og velferdskutt, må snus.

I tillegg er et godt lovverk og sterke, likeverdige parter i arbeidslivet av helt avgjørende for å oppnå rettferdig fordeling. I Norge er det mange som er med i en fagforening. Det er den beste måten å motarbeide lave lønninger og et utrygt arbeidsmarked. Et forskningsprosjekt fra Institutt for samfunnsforskninger viser at lønningene på en arbeidsplass kan øke med 14‐15 prosent dersom halvparten av de ansatte er organiserte. Jo flere som er organisert, jo større er effekten.

Verving er jobb nummer én for fagbevegelsen. I tillegg trengs en politikk som slutter opp om det organiserte arbeidslivet. Organisasjonsgraden er lavest blant dem med svak tilknytning til arbeidslivet. Konsekvensene av dagens regjering stadige forsøk på svekkelse av AML og retten til fast arbeid, er et dårlig bidrag til å bevare et godt organisert arbeidsliv, og indirekte støtter denne politikken opp om fagforeningsknusing. Det samme gjelder reduksjonen av fagforeningsfradraget. Det er i beste fall naivt å føre en politikk som svekker fagforeningene, og samtidig tro at vi beholder den rettferdige fordelingen og de godene fagforeningen har kjempet fram.

Som samfunn er vi tjent med at arbeidstakerne er med i en fagforening. Det forebygger konflikter, er bra for produktiviteten, sikrer en mer rettferdig lønnsdannelse og bedre fordeling. Derfor er det også et viktig politisk mål og ansvar å støtte opp under økt organisasjonsgrad.