Mer enn 100 dager i streik for å få en tariffavtale

Fagorganiserte i Roadworks Traftec kjemper nå en kamp for det organiserte norske arbeidsliv.

Den 18. juni 2018 ble 12 ansatte i Roadworks Traftec avd. Rogaland, av 14 mulige, tatt ut i streik. Av disse valgte fem ansatte å gjenoppta arbeidet som streikebrytere. Dette satte Roadworks ingen stopper for, for da streikebryteri «bare» er ulovlig og moralsk forkastelig, men ikke straffbart.

Bakgrunnen for streiken er at bedriften gjentatte ganger endrer på de ansattes lønns- og arbeidsvilkår uten å involvere de ansatte. Dette ville vi ansatte i Rogaland ikke lenger akseptere. Av 14 potensielle medlemmer i avdelingen valgte derfor hele 12 stk. rundt påsketider i år å organisere oss i EL og IT Forbundet. Vi ønsket en tariffavtale, med medbestemmelse og forhandlingsrett.

Prosessen startet med å få til en tariffavtale med bedriften. Daglig leder i Roadworks Traftec, Øystein Stebekk, avviste kravet kontant. Bedriften ville heller forhandle om en «husavtale» basert kun på lønn, og krevde at et meklingsmøte hos Riksmekleren ble avlyst. Dette var ikke det vi ville ha. Vi vill ha en avtale med medbestemmelse, en tariffavtale.

Roadworks Traftec er en bedrift med flere lokasjoner i Norge og har stort sett jobber for Statens vegvesen med vedlikehold og drift av det elektriske langs veien. Det gjelder alt i fra veibelysning, trafikklys, pumpestasjoner, klimastasjoner, underganger, tuneller mm.

Innen elektrofaget er normalen en tariffavtale på landsbasis. Over 70 prosent av alle elektrobedrifter har i dag tariffavtale.

At en bedrift som stort sett jobber for det offentlige, IKKE ønsker ordnede forhold for de ansatte, er skremmende. Dette er med på å undergrave hele den seriøse delen av arbeidsmarkedet i Norge. Roadworks Traftec ønsker å framstå som en seriøs bedrift, men den vil ikke la de ansatte få en tariffavtale og klamrer seg til «avtalefriheten» slik at den kan gjøre som den vil.

At bedriften gjør som den vil, og ikke forholder seg til normalen, men litt på kant med loven, viste den første dagen i streiken da bedriften lot fem ansatte begå streikebryteri. Den sendte også de to siste ansatte som ikke var organisert, inn for å ta jobbene til de streikende. Dette er også streikebryteri.

Vi er i dag seks personer som enda er i streik. En streik for rettigheter som burde være selvsagte for en ansatt i 2018.

I over 100 dager har vi gjort det vi kan for å fremme vårt syn. Vi har hatt flere markeringer utenfor arbeidsplassene våre, informert streikebryterne om hva dette innebærer, og invitert de til streiken igjen. Vi har vært på mange møter med LO.  Vi har snakket med flere politikere. Ledelsen i Statens vegvesen har vi også vært i kontakt med flere ganger.

Statens vegvesen har lukket øynene og vil ikke være en del av denne konflikten. Etaten lar streikebrytere jobbe på sine lokasjoner. Vegvesenet har derfor allerede tatt et standpunkt og hjelper Roadworks Traftec. Etaten tillater streikebryteri og er dermed selv streikebrytere.

Mentalt har nok denne kampen vært mest belastende. Vi har mange ganger trodd at enden på konflikten nærmet seg. Vi har hatt den oppfattelsen av at vi har hatt de beste kortene og at vårt syn var selvsagt i norsk arbeidsliv. For hvem sier nei til tariffavtale med medbestemmelse og forhandlingsrett?

Dessverre de med makt. Flere ganger har Statens vegvesen støttet arbeidsgiveren, blant annet med å tillate at streikebrytere får jobbe på deres anlegg.

Vi har fått massiv støtte fra mange hold. Men når kampen kommer ut i gatene er det få som stiller. Den største belastningen for min del er nok det at vi har massiv støtte fra over 900 000 medlemmer i LO-forbund, men at få av disse stiller på markeringer. Denne skuffelsen er vanskelig å gi uttrykk for. Streiken har gått utover mer enn bare arbeidstiden. For min del går streiken utover fritiden og nattesøvnen..

Det er nå på tide for alle medlemmene i EL og IT og de andre LO-forbundene å ta av silkehanskene og komme seg ut og bli aktivt med for at denne streiken skal få en fornuftig slutt. Det er nå en skal vise at vi faktisk er mange og sterke sammen. Og det gjør vi ikke lenger bare med å skrive sympatierklæringer eller komme med støttende ord på telefonen. Vi må ut og vise oss. Bruke stemmene våre. Gjøre ord om til handling. Det er nå vi kan vise hvor store vi egentlig er.

Bli med oss på våre markeringer!

Det å komme tilbake til bedriften uten en tariffavtale er uaktuelt. Det er nå kampen starter for alvor. Vi kommer til å mobilisere og jobbe enda hardere. I denne kampen gir vi oss aldri. Flere kommer til å bli tatt ut i sympatistreik. Vi skal vise at useriøsitet i norsk arbeidsliv ikke skal aksepteres.

Denne kampen tar vi ikke bare for oss selv, men for hele den seriøse delen av Norges arbeidsliv.

Sammen skal vi få dette til.

Vi gir oss ikke.

Bjørn Soltvedt
Traftec-klubben Rogaland

En forkortet versjon av leserbrev er på trykk i Stavanger Aftenblad torsdag 4. oktober 2018.

Del: