Oljepolitisk handlingsplan

Olje og gass, som naturressurs, er underlagt streng forvaltning av Stortinget. Stortinget setter rammer for virksomheten og behandler større utbygginger og prinsipielle spørsmål. Gjennom SDØE kontrollerer den norske stat enorme verdier og dermed også store framtidige inntekter til fellesskapet.

Innledning

 I kongelig resolusjon av 31.mai 1963 ble sokkelen erklært norsk. Den første loven vedrørende norsk sokkel ble vedtatt i Stortinget 1963: " Utforskning og utnyttelse av naturressurser på havbunnen eller dens undergrunn så langt havets dybde tillater utnyttelse av naturforekomster".

Regjeringen oppnevnte Jens Evensen til formann i et utvalg " Til å foreslå regler om å utforske og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster". Selskapene ble informanter og rådgivere omkring andre lands lovgivningsarbeid. Før noe videre utvinning skjedde eller kunne skje måtte forholdet til andre land avklares. Det var Danmark og Storbritannia norsk sokkel grenset til. En avtale med disse landene var helt nødvendig. Avtalene som skulle forhandles ble brakt opp fra embetsmannsnivå til utenriksministernivå. Avtale med britene ble gjort i februar 1965 og med Danmark ble avtalen undertegnet 8. desember samme år. Avtale ble gjort etter midtlinjeprinsippet. 

Første konsesjon ble utlyst og tildelt i 1965. Den første letebrønnen ble boret i 1966. Den var tørr. På 1970-tallet ble Oljedirektoratet dannet. Norge, ved Regjeringen og Stortinget, hadde kontroll med utviklingen i Nordsjøen. Man bestemte seg for å ha et moderat tempo i utviklingen. En klar målsetting var å bygge opp norsk kompetanse gjennom danning av Den norske Stats oljeselskap as Statoil. I dag er Norge verdens nest største råoljeeksportør etter Saudi Arabia.

Beskatning og regulering

Olje og gass, som naturressurs, er underlagt streng forvaltning av Stortinget. Stortinget setter rammer for virksomheten og behandler større utbygginger og prinsipielle spørsmål. Olje- og Energidepartementet (OED) har det overordnede forvaltningsansvaret for norsk sokkel. Kommunal- og regionaldepartementet (KAD) har det overordnede ansvar for arbeidsmiljø og sikkerhet på sokkelen. Konsesjonene er underlagt petroleumsloven. Petroleumsloven slår fast at det er Staten som har eiendomsretten til naturressursene på norsk sokkel. I hver konsesjonsrunde blir feltene åpnet for selskapene til letevirksomhet. For hvert felt utpeker OED en operatør. OED bestemmer også hvordan transport skal foregå og hvor eventuell ilandføring skal skje.

Storparten av statens inntekter fra olje- og gass virksomheten stammer i all hovedsak fra inntekter fra SDØE og skatter og avgifter på virksomheten på sokkelen. Skattepolitikken er under permanent press både fra oljeindustrien og fra politiske partier. Petroleumsbeskatning bygger på reglene for den ordinære bedriftsbeskatningen på 28 prosent. I tillegg er det utformet en særskatt på 50 prosent. Produksjonsavgiften er knyttet til oljeproduksjon fra felt besluttet utbygget før 1. januar 1986. Avgiften utgjør 8-16 prosent av brutto produksjonsverdi. Arealavgift påløper for alle utvinningstillatelser etter leteperioden. Etter utløpet av leteperioden betales det for de fleste utvinningstillatelser en årlig arealavgift som stiger fra 7–70000 kroner per kvadratkilometer. CO2-avgiften er bestemt ved en avgiftssats per SM3 (standardkubikkmeter) gass som forbrennes eller direkteutslipp per liter olje som forbrennes.

Lisensen gis i dag først for en leteperiode på inntil 10 år, og senere kan rettighetshavere kreve å få beholde lisensen i ytterligere 30 år. EL & IT Forbundet mener at lisensene må gis for kortere tidsrom enn tilfellet er i dag. Lete- og utbyggingstiden må strammes kraftig inn, slik at staten får et bedre verktøy for å sikre jevn aktivitet på sokkelen og sikre sysselsetningen i leveranseindustrien. Det bør også bli lettelser i å overdra (handle) med lisenser i tilknytting til marginale felt og haleproduksjon for å stimulere til selskapsdannelser med slike utbygginger som spesialkompetanse. Antallet lisenspartnere per konsesjon bør også vurderes.

Statoil og SDØE

Etter store oljefunn og oppstart av produksjon på Ekofisk i slutten av 1960-årene kom diskusjonen om ”hvordan samfunnets interesser best kunne ivaretaes”. Det var bred politisk enighet om å etablere et heleid statlig oljeselskap som ett av flere instrumenter for å sikre politisk kontroll, ivareta samfunnets økonomiske interesser og legge grunnlaget for utvikling av nasjonal kompetanse. Statoil ble formelt stiftet i 1972, og selskapet fikk vedtekter som innebar frihet til ”forretningsmessig drift”, samtidig som staten har formelt grunnlag for å gripe inn overfor selskapet i spørsmål av mer prinsipiell karakter. På 80-tallet kom en ny debatt om Statoil og statens roller i norsk oljepolitikk. Som et resultat av dette ble SDØE (Statens Direkte Økonomiske Engasjement.) etablert. I utbygginger etter 1985 har Statens andeler i utvinningstillatelser på norsk kontinentalsokkel blitt splittet i en andel til Statoil og en andel til SDØE. Staten har dermed direkte eierskap på de fleste olje- og gassfeltene, samt transportsystemer på sokkelen.

Statoil er i dag etablert i over 20 land. For å redusere den økonomiske risikoen tilknyttet slike prosjekter, har selskapet inngått avtaler med ulike samarbeidspartnere. Gjennom måten norsk oljepolitikk har vært drevet på har man lykkes med å forvalte våre felles verdier og det er bygget opp et levedyktig norsk oljemiljø med høy kompetanse. For å videreføre denne politikken vil det fortsatt være viktig at Statoil forblir et heleid statlig selskap.

På det internasjonale aksjemarkedet kjøper nå oljeselskapene eierandeler i energiselskapene. Med slike investeringer går de tradisjonelle oljeselskapene fra olje og gassproduksjon, og over til også å bli aktører i produksjon og omsetning av el-energi. Den norske stat er storprodusent av olje og gass, samt produksjon av vannkraft. Ved en samordning av eierinteressene kunne man antakelig oppnådd bedre ivaretakelse av samfunnsinteressene både nasjonalt og internasjonalt. Et heleid statlig selskap som Statoil kan spille denne rollen, og samtidig ha som en viktig oppgave å sørge for at den norske sokkelen blir hovedsatsingsområde for vår nasjonale olje/gassvirksomhet.

Gjennom SDØE kontrollerer den norske stat enorme verdier og dermed også store framtidige inntekter til fellesskapet. Verdianslagene over disse ressursene varierer, alt fra Statoils anslag på 250 mrdr til opp mot 1000 mrdr. Forslagene om salg eller overdragelse av hele eller deler av SDØE vil bety en at store samfunnsmessige verdier overlates til private selskaper. SDØE er et viktig redskap for å sikre samfunnet en rimelig andel av de store verdiene olje- og gassressursene representerer. SDØE må opprettholdes og tilføres betydelige andeler også ved framtidige konsesjonsrunder. Statoil forvalter i dag statens interesser i SDØE. Et heleiet Statoil bør fortsatt ha dette som oppgave. Privatiseres selskapet må forvaltningen av SDØE overlates til et rent statlig forvaltningsselskap, noe som vil bety av Statoils posisjon svekkes kraftig.

 
 

EL & IT Forbundet vil arbeide for:

  • At det skal være et sterkt offentlig eierskap på energisektoren.
  • At der utarbeides en helhetlig energipolitikk som ivaretar både miljø og næringsinteresser.
  • At Statoil forblir et heleid statlig energiselskap.
  • At den norske sokkelen blir hovedsatsingsområde for vår olje/gass virksomhet.
  • At SDØE forblir statens eiendom forvaltet av Statoil.
  • At der blir økt satsing på forskning og kompetanseutvikling på energiområde.
  • At staten bidrar til utvikling og sikring av en norsk leveranseindustri.
  • At der blir bygget ut et rørledningsnett til distribusjon av gass til innenlands bruk, blant annet på Vestlandet og til Grenlandsområdet.
  • At lisenspolitikken for aktivitet på den norske sokkel strammes kraftig inn.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Teknologi og sikkerhet

Tidlig på 80-tallet ble det satt i gang ulike forskningsprosjekter finansiert av Staten og oljeselskapene. Dette bidro til at det ble det bygd opp kunnskapsmiljøer ved universiteter, høyskoler og institutter. Hovedområdene for forskningen har vært rettet inn mot økt utvinning, blant annet gassbasert utvinning - vanninjeksjon - luftinjeksjon og reservoarbeskrivelse. Teknologiutvikling kom skikkelig i gang da oljeprisene raste fra 30 dollar til 10 dollar fatet i 1986. Ved oppstarten i 1970 antok en at utnyttelsen var ca 16-17 prosent av ressursene i brønnene. I dag kan utnyttelsen komme opp i 65 prosent. Prosesstyring har vært et annet hovedområde for FOU-virksomheten. På nye felt skjer mer og mer av prosessene på havbunnen, og fjernstyring fra land kan komme til å redusere kostnadene ytterligere.

Sikkerheten offshore har vært i fokus helt fra starten. Det gjaldt både personsikkerheten og faren for det ytre miljøet. Olje- og gassutvinningen medfører store miljøbelastninger i form av blant annet utslipp av olje, boreslam og kjemikalier samt avfakling av gass. Etter hvert som fagbevegelsens innflytelse økte, har personsikkerheten blitt mer fokusert. Men det har skjedd en rekke alvorlige ulykker knyttet til oljevirksomheten på norsk sokkel, blant annet knyttet til helikoptertransport, blow-out og ikke minst den tragiske ulykken da Alexander Kielland kantret og sank. Utviklingen i personskader har hatt en jevn fallende tendens, men de senere årene har denne positive tendensen stanset opp. Redusert vedlikehold og mindre fokus på helse- miljø- og sikkerhet har igjen økt frykten for nye ulykker. Skaderapportene viser at de fleste skader kunne vært unngått. Større sikkerhet med hensyn til personskader og miljø må være et hovedsatsingsområde for fagbevegelsen og offentlige myndigheter for å snu utviklingen i positiv retning igjen.

 
 

EL & IT Forbundet vil arbeide for:

  • Jevn utbygging av norsk oljevirksomhet til beste for samfunnet
  • Aktiv statlig deltakelse for utbygging av olje og gassfelt
  • Økte ressurser til forskning på teknologi - sikkerhet og miljø
  • Kompetanse på prosesser på havbunnen må videreutvikles
  • At det satses mer på å begrense miljøskadelige utslipp
  • Sikkerheten fokuseres sterkere og dagens regelverk strammes opp

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Videreforedling av olje og gass

Tungoljen videreforedles ved to raffinerier i Norge: Statoil Mongstad og Esso raffineriet på Slagen, med en samlet kapasitet på ca. 15 millioner tonn per år. Anvendelsen av naturgass i Norge er liten. Hittil har det vært mye fokus rundt bygging av gasskraftverk. Ved utbygging av gasskraftverk er det viktig at virkningsgraden er så best mulig, og at internasjonale klimaavtaler følges.

En av hovedårsakene til at ikke andre anvendelsesmuligheter for gass har vunnet fram er mangelen på infrastruktur for transport av naturgass til sluttbrukere. Flere undersøkelser viser at det er mulig å etablere transport via tog, lastebiler og gassrørledninger. Norsk gass vil utnyttes bedre til andre formål enn et gasskraftverk fordi en langt større del av energien blir utnyttet, samtidig som en overgang fra olje til gass i industriprosesser vil redusere utslippene betydelig. Bruk av gass i stedet for diesel i busser og ferjer kan redusere utslippene med rundt 70 prosent.

Naturgass kan også benyttes til prosessvarme, i første rekke til dampproduksjon. Særlig i forbindelse med tørkeprosesser er det aktuelt å fyre direkte med gass Naturgass kan brukes i alle anlegg som er bygget for vann- og luftbåret varme, og gassfyrt kjøkken hevdes å være alle kokkers drøm. I tillegg til at gassen er rimeligere en elkraft oppnår man derfor også gevinst i form av bedre inneklima og redusert energibruk til matlaging og klimakjøling. Lokal strømforsyning kan i framtida bli en sentralt anvendelsesområde for naturgass. I tillegg til å produsere strøm, kan varme fra elproduksjonen utnyttes til lokal varmedistribusjon. Dette gir en energiutnyttelse på rundt 90%. Slike anlegg kan også benyttes i drivhus. Miljøfordelene er et sentralt element for at Norge skal satse på naturgass som energibærer. Naturgass består av minst 90% metan og inneholder mer hydrogen og mindre karbon enn kull og olje. Utslippene av CO2 fra naturgass er derfor 30 % lavere enn fra fyringsolje og parafin, og under halvparten av utslippene fra kull, for samme nyttiggjorte energimengde.

En økt innenlands bruk av gass må være en målsetning for vår totale energipolitikk. Mangel på en infrastruktur, er i dag et vesentlig hinder for en økt bruk av gass til transport/samferdsel og til bruk i husholdningene (kjøkken, varme osv). Staten må tilrettelegge for økt bruk av gass til bruk i samferdsel, industriell produksjon og til direkte bruk i boliger (varme, kjøkken osv), ved å bygge ut rørledningsnett på land. Statoil og lokal elforsyning kan være det instrument for å få gjennomført utbyggingen av et rørledningsnett, eventuelt i samarbeid med andre selskaper.

 
 

EL & IT forbundet vil arbeide for:

  • at politikerne legger til rette for at naturgass skal bli benyttet som en av Norges viktigste energibærere.
  • naturgass skal brukes til fremdrift av ferger, busser, drosjer og tungtransport på land
  • at det offentlige påtar seg utbygging av et fordelingsnett for naturgass
  • nye industri/boligområder skal tilrettelegges for bruk av gass som energibærer