I kjølvannet av vedtaket om postdirektivet på Arbeiderpartiets landsmøte har ordet vetoretten og reservasjonsretten boblet ut av begge munnviker i alle kanaler av folk som ikke vet forskjellen, men også av folk som burde vite og vet bedre. Men alle har litt rett og litt feil.
Hva er det altså vi snakker om? Å legge ned veto betyr at man blokkerer et vedtak. Hvis en person eller ett land har en vetorett hjelper det ikke hvor mange andre som er for. Da blir det ikke noe vedtak i den saken. Norge har ingen slik vetorett i forhold til EU fordi Norge er ikke medlem i EU. Hva Norge mener har derfor ingen effekt på hva EU bestemmer seg for å gjøre. Vetoretten er også så godt som forsvunnet i EU i den nye Lisboa-traktaten, med unntak av traktatendringer da ett land kan stoppe et forslag.
Reservasjonsrett er den retten som de seks EFTA-landene fikk da de inngikk EØS-avtalen i 1992. Det betyr at ett eller flere EFTA-land kan reservere seg mot at et EØS-direktiv som allerede er vedtatt i EU, kan innføres i EØS-avtalen. Det betyr at det direktivet ikke blir en del av avtalen for alle EFTA-landene. Dermed har bruken av reservasjonsretten en vetoeffekt for de andre. Det betød den gang at dersom ett land reserverer seg kan ikke direktivet innføres i de fem øvrige EFTA/EØS-landene. I dagens situasjonen vil det bety at når Norge reserverer seg mot postdirektivet, vil det heller ikke kunne innføres i Island eller Liechtenstein selv om begge kanskje ønsker å gjøre det.
Reservasjonsretten har ikke vært brukt i alle de 17 årene som EØS-avtalen har vært i kraft. Island trenerte lenge EUs arbeidstidsdirektiv til stor irritasjon for Norge som ønsket direktivet. Etter mange oppklarings- og forklaringsrunder godtok Island motstrebende direktivet. Det de fryktet var begrensningen i overtid. Island hadde også problemer med direktivet om arbeid for ungdom. Liechtenstein motsatte seg innføring av direktiver mot diskriminering som de med rette mente at ikke hørte hjemme i EØS-avtalen på grunn av manglende traktathjemmel. Men siden Norge ønsket direktivet har Norge innført bestemmelsene på egen hånd på siden av EØS-avtalen. Men de kan ikke prøves for EFTA-domstolen som skal passe på EØS-avtalen.
Hva skjer’a?
Den dagen Norge konkret bruker sin reservasjonsrett i EØS-komiteen, og det trenger ikke skje med det første, starter en klokke som kan tikke og gå i seks måneder. I løpet av den tiden kan EU-siden fundere på hvilke mottiltak de kan gjennomføre og hvilke de ønsker å gjennomføre. På det tidspunkt dette blir meddelt EØS-komiteen går det ytterligere seks måneder før ” den berørte del …betraktes som midlertidig satt ut av kraft” . I denne perioden kan den norske regjeringen vurdere om den vil opprettholde sin reservasjon sett i lys av hvilke ”mottiltak” EU vil gjennomføre eller om Norge velger ikke å bruke sin reservasjonsrett.
Dette er hva som er den formelle prosedyren. Hva som skjer dersom det går ”politikk” i saken er det ingen som vet utover en rekke spekulasjoner og de er det allerede blitt mange av, av svært ulik kvalitet.
